[caption id="attachment_6296" align="alignright" width="300"] Politiet kommer i bil. Foto: Øyvind Holmstad. CC by-sa-4.0[/caption]
Trykt i Klassekampen 9.11.2018 under tittelen "Når blålyspolitiet dukker opp, er det allerede for seint. Svorske tilstander"
«Nå har det blitt litt som i Sverige, at politibiler møtes med steinkasting, og folk generelt har mindre tillit til politiet.»
Den pensjonerte politimannen John Vee tegner et dystert bilde av situasjonen på Holmlia sørøst i Oslo. Det gjør også forfatter og gravejournalist Einar Haakaas, som intervjuer Vee i boka «Advarsel – svenske tilstander i Norge» (Kagge). I boka forsøker Haakaas å gå opp historien til et lokalmiljø og framveksten av gjengen Young Bloods. I løpet av et tiår har guttegjengen som hang på trappa utenfor Holmlia skole, utviklet seg til å bli en av Norges mest brutale gjenger. Hva gikk galt?
La oss spole 33 år tilbake. Politiet oppretter en politipost med faste tjenestemenn på Holmlia. Etter hvert blir politiet kjent med lokalbefolkningen, og lokalbefolkningen kjenner dem. Politiet lærer seg til og med når store og små kjeltringer i nabolaget har bursdag, og stanser gjerne på patrulje for å gratulere med dagen. «De sto måpende igjen på fortauet da vi kjørte videre. Nei, dette var jævlig effektivt. Tillitsbygging var en sikkerhet i seg selv», forklarer Vee, som selv har 25 år med erfaringer som politi på Holmlia.
Og det var ikke bare Vee som var fornøyd. I politiets egen evaluering fra oppstarten, ble politiposten erklært en suksess: «Erfaringen fra prøveprosjektet har vist at Holmlia politipost har sin berettigelse. Denne form for desentralisering av politiet må det satses videre på.» I dag er det ingen som satser på desentralisering av politiet. Ved inngangen av 2018 ble politiposten nedlagt, og Young Bloods tok på seg æren. Men æres den som æres bør: Den egentlige årsaken til nedleggelsen er de siste årenes omorganisering med det ironiske navnet Nærpolitireformen. Nå skal oppgavene i stedet løses av ambulerende politi som raskt kan rykke ut til hendelser.
«Politiet kan se til sitt eget Exit-program på 1990-tallet»
Hva skjer når man erstatter politiposten med en blålyspatrulje fra en annen del av byen? Svaret er åpenbart, men få sier det bedre enn John Vee: «Politiblikket kan se at det er noe muffens med tre gutter som henger på senteret seint på kvelden. Men det behøver jo ikke være riktig. Vi visste hvem de var og kunne trekke en konklusjon om noe var på gang. Hvis du pøser på med ransaking og ID-kontroll på tilfeldige personer, sitter du igjen med en drøss med unge og deres foreldre som er fly forbanna. Og det er kanskje ikke så rart når de får et slikt møte med politiet en gang i uken.» I dag er det nettopp denne frustrasjonen som går igjen blant foreldre og unge i bydeler som Holmlia. Tilliten til politiet forsvinner raskt når uskyldig ungdom blir mistenkeliggjort, eller møtt med en tøff tone fra politifolk som ikke har oversikt over hvem som er hvem. Det hjelper heller ikke med et schizofrent politi, der den ene patruljen driver med dialog og forebygging, mens den neste patruljen kommer for en narkorazzia.
Dårlig politiarbeid er ikke alene grunnen til at gjenger som Young Bloods har fått vokse fram. Godt politiarbeid kan også bare være ett av mange svar for å ta knekken på den gryende gjengkriminaliteten.
Men politiet i hovedstaden trenger ikke dra langt for å finne noen gode råd på veien. De kan se til sitt eget Exit-program på 1990-tallet, der høyreekstreme gjenger ble splittet opp og knust. De kan også lytte til erfarne folk som John Vee, eller den utrettelige Ap-politikeren Jan Bøhler. Sistnevnte har bygd opp stor kunnskap og et enormt nettverk etter å ha stått foran i kampen mot gjengene i en mannsalder.
I mellomtida får vi trøste oss med at gjengkriminaliteten er verre i både Sverige og Danmark. Enn så lenge er det nok mer presist å snakke om svorske tilstander her på berget.
Av Simen Tallaksen Trykt i Klassekampen 9.11.2018. Gjengitt med tillatelse fra KK og forfatteren